TUR-RETUR VERDEN

...så var eventyret ute. For denne gang. Avslutningen i Thailand, landet som er enhver backpackers våte drøm, ble nøyaktig like idyllisk som vi håpet på.

Klippene skyter opp fra vannet, og danner de små øyene som er så karakteristisk for Thailand. Vegetasjonen er frisk og grønn, og gir en fin kontrast til det blikkstille vannet. Temperaturen sniker seg godt over 30 grader. Vannet er minst like varmt, og en mistenker at kokepunktet ikke er langt unna. Dette er stort sett slik vi kommer til å huske de to øyene vi besøkte, Phi Phi og Koh Tao. Førstnevnte er bedre kjent som stedet der selveste Leonardo Di Caprio spilte inn ”The Beach”. Sistnevnte er kun kjent for å være fantastisk. En vanlig dag den siste uka besto av de sedvanlige måltidene (alle på restaurant, selvsagt), fem-seks soltimer ispedd ballspill, snorkling og bading, og avslappende kvelder. Dagene har med andre ord vært rolige, og sørget for at vi ankom kjære Norge igjen med rikelig med overskudd.

FIFA Beach

Ferdighetene til disse gutta står ikke noe tilbake for de fantastiske omgivelsene.

Nattkupé i Thailand. Madrassen var 5 cm tykk, omtrent samme lengde som avstanden til sidemannen.

85 dager er knapt å regne som et lite øyeblikk i den store sammenhengen. I våre liv derimot, har de siste 85 dagene føltes som en evighet. Reisinga og nomadetilværelsen har blitt en livsstil. Det å sjekke ut fra hotell har blitt like vanlig som å pusse tennene, og det å fly i et halvt døgn føltes også til slutt som en ren rutine. Det mest slående med turen vår er hvor variert den har vært. Vi har gått fra å tilbringe dagene midt i Amasonas, til å leve jetsetlivet på Ceasars Palace i Las Vegas. Vi har hoppet i fallskjerm, vært på roadtrip i USA, dykket, raftet, sett Machu Piccu, sett NBA-kamp, overvært et show med magiske David Copperfield og lært oss å surfe. Vi har vært på paradis på jord opptil flere ganger, og seilt med ei seilskute i Great Barrier Reef. Lista er mye lengre, og det er nok unødvendig å påpeke hvor mange inntrykk vi sitter igjen med.

Vi satte studiene på vent i et helt år. Åtte måneders arbeid måtte til for å finansiere turen, og et sekssifret antall norske kroner er blitt brukt rundt omkring på jorda. Det har vært verdt hver arbeidstime, hver svette- og bloddråpe, og hver krone. Til tross for at vi har levd tettere enn et gjennomsnittlig ektepar den siste tida er vi fortsatt gode venner. Vi har uten tvil vært både distré og naive, men verden har likevel behandlet oss overraskende bra. Det er vanskelig å skylde på andre enn oss selv for å ha ødelagt mobiler, mistet kredittkort og mp3spillere og forlagt bager som inneholdt reisegaver og diverse innkjøp man gledet seg til å vise frem i Norge igjen. Idet turen kommer litt på avstand ser vi nok at vi har lært en del om både oss selv og verden rundt oss. For nå er det likevel ikke nødvendig å se større på det enn som følger; vi har hatt en fordømt bra tid, og har ikke angret et sekund.

Daniel angrer riktignok lite grann på kjøpet av dette antrekket.

Klisjeer kan være kvalmende, men har oppstått siden de stort sett er sanne. Det føles helt riktig å avslutte med vår egen, lille klisjé: Turen varte i tre måneder. Minnene vil vare for alltid.

Asle forstår at det er på tide å legge inn årene..

..Even kaster motvillig inn håndkledet..

..og en smørblid Daniel legger flip-flopsene på hylla.

Og for de som ennå ikke har sluttet å lese: Vi vil gjerne informere om hvordan et kaloririkt kosthold ser ut til å virke på menneskekroppen. Her er det sjokkerende resultatet etter kun 3 måneder med burgerspising.

Burger-Asle

Vi startet i Indonesia med blanke ark. Ti dager senere sitter vi igjen med nok inntrykk til å fylle en hel bok.

En spasertur ned Poopies Lane 2, vår lokale gate i Bali, og første kapittel er allerede ferdigskrevet. Den nåletrange gaten med det fengende navnet har antageligvis mer å by på enn julesalget på Times Square i New York. Er man derimot ikke i handlemodus kan turen fort bli til et evig langt ”nei, takk”, idet man snirkler seg forbi biler, mopeder og masete gateselgere. Tilbudet er mangfoldig. Har du takket nei til transport og solbriller, er massasje eller joint selgerens neste streng å spille på. Det virker som det er flere mopeder her enn det er mennesker. På hvert et gatehjørne står minst et dusin parkert, og idet du prøver å unngå å bli påkjørt av én, er det en annen som tuter på deg. Dagene på Bali var likevel herlige. Som de fleste andre på turen gikk de altfor fort.

”Man får ikke mer moro enn man lager selv” er et artig ordtak. Vi bestemte oss for å teste om dette faktisk stemte. Den siste tida har vi nemlig reist sammen med ei veldig trivelig Oslojente, og hun kunne fortelle oss at ei hun har møtt tidligere på reisen kom til å lande på Bali ganske snart. Etter å ha brukt noen timer på å få tak i plakater og noen moteriktige hatter, møtte vi mannsterke opp på flyplassen for å gi en totalt fremmed tidenes velkomst. Forbauselsen var stor idet hun ble møtt med taktfast synging av navnet hennes, og plakater med navn og teksten ”velkommen til Bali, endelig!”. Det skulle vise seg at vi ikke forble fremmede særlig mye lengre.

Selv om vi i Indonesia reiste uten mål og mening, det vil si uten planer og forhåndsbestilte aktiviteter av noen slag, var det lett å finne ting å gjøre. Vi bestemte oss for å ta en dag sightseeing, og for en slikk og ingenting ble vi kjørt rundt til noen av de flotteste templene som finnes på denne buddhistiske øya. Vi booket også en sykkeltur, og til tross for stor fart og humpete veier (det var for det meste nedoverbakke), fikk vi et innblikk i kulturen på landsbygda. Ikke overraskende skiller den seg en del fra den norske, noe som ble mest påfallende da vi måtte svinge unna ris som de tørket i gata. Indonesiere er dog meget imøtekommende, og overalt hvor vi dro ble vi møtt med rop og vink. Det er lett å føle seg ovenpå når man blir behandlet som en stjerne og i tillegg rager minst et hode over de fleste.

Kongelig behandling fikk vi i hvert fall da vi prøvde spa. Dette var første gang for to tredeler av reisefølget, og latteren var smånervøs i det vi fikk beskjed om å ta av oss våre medbrakte badeshortser. Heldigvis ble vi tildelt nye, men disse var så små og avslørende at de knapt kan kalles badetruser. At vi ikke har noen bilder å dele med våre kjære lesere beklager vi, men vi fikk ikke tatt med oss kameraet inn. De mentale bildene er mer enn nok for oss.

Noe vi derimot har bilder i fleng av, er vårt besøk til Monkey Forest. Det er lett å forstå bakgrunnen for dette navnet. Her ser man virkelig ikke skogen for bare aper. Dette var midt i blinken for opplevelseshungrige backpackere, og særlig Daniel ga høylytt uttrykk for sin begeistring. Aper er utrolig morsomme dyr som likner veldig på oss mennesker. Måten de kombinerer nysgjerrighet, sluhet og spenst på får deg likevel til å forstå at dette er dyr, og man bør holde ekstra godt på verdisakene. Som om det ikke var nok med aper, fikk vi også stifte bekjentskap med flaggermus og slanger. Heldigvis under kyndig assistanse fra en pålitelig slangetemmer.

Vi hadde hørt mye fint, men også noe negativt, om en øygruppe som heter Gili. Det finnes ingen motorisert trafikk der, og det hørtes forlokkende ut. Vi bestemte oss for å ta turen, og etter en komfortabel båttur var vi framme. At noen i det hele tatt kan finne en negativ ting å si om denne plassen er en gåte. Det må i så fall være smerter som kan oppstå i armen. Etter en liten stund er man nemlig nødt til å klype seg for å dobbeltsjekke at herligheten ikke bare er en drøm. I totalt 6 dager drev vi med øyhopping i paradis.

Etter 16. mai kom 17. mai, bedre kjent som Norges nasjonaldag. Fra reportasjer på TV har vi sett at det hender nordmenn feirer også i utlendighet. Vi hadde dessuten hørt at det var noen nordmenn som studerte på Bali, og at disse skulle ha en markering. Optimistiske som vi var printet vi ut noen flagg som vi teipet sammen og festet til noen sammenkoplete sugerør. Vi lagde også en 17.mai-sløyfe som vi festet til klærne med sikkerhetsnål. Da vi omsider fant fram til der sammenkomsten skulle være, ble vi dessverre kun møtt av en folketom parkeringsplass. Det skulle imidlertid vise seg at vi bare var for tidlig ute. En drøy time senere var plassen fylt opp av minst 300 feststemte norske studenter, og et korps i form av en lastebil med indonesiere som styrte en stor høyttaler. Det var en merkelig opplevelse å marsjere nedover de hete gatene i Bali, til lyden av ”Norge i rødt, hvitt og blått” og Alexander Rybaks ”Fairytale”.

I skrivende stund er vi en halvtime fra å lande i Phuket, Thailand. Dette stoppet var ikke planlagt på forhånd, men det føles herlig å være impulsiv. Turen er dessverre snart bare en uke fra å være historie, men vi skal sørge for å gjøre siste del minneverdig (slik at dere får noe å lese om neste gang også).

Vi praktiserer yoga for vår egen del og bloggens. Noen praktiserer bedre enn andre.

På samme måte som nordmenn er født med ski på beina er australierne født med surfebrett under føttene. Hvordan ville det gå da tre nordmenn prøvde seg på deres hjemmebane?

Det har så langt gått overraskende bra å overholde tidsfrister og rekke avtaler. Vår største fadese var lenge å sjekke ut flere timer for sent fra hostellet vårt. Dessverre var dette for godt til å vare, og vi fikk oss vår første ordentlige smell denne uka. Surfekurset vi hadde meldt oss på skulle nemlig plukke oss opp i Brisbane, og ta oss med videre til vår første surfedestinasjon. Problemet var bare at vi bestilte denne turen for et halvt år siden, og planlagte tider kan forandre seg på så lang tid. Beskjeden på billetten om at vi måtte ’call office to confirm pick up’ ignorerte vi fullstendig, og stilte oss i god tro på holdeplassen for å vente på bussen. Da klokka passerte avtalt tid, og verken medreisende eller bussen vår viste livstegn begynte vi å ane ugler i mosen. Grunnen skulle vi snart finne ut; bussen hadde allerede dratt fra Brisbane, uten våre tre kjære bloggere. Frykten om at vi skulle miste hele surfekurset på grunn av dette var heldigvis ubegrunnet, og vi ble innlosjert på en senere buss, noe som betydde at vi kun mistet første dag. Det store spørsmålet er; hva har vi lært av denne hendelsen? Sannsynligvis ingenting.

Gruppa i ekstase da vi endelig kom.

Selve surfekurset var en utrolig morsom opplevelse for to tredjedeler av reisefølget. Daniel og Even tok små steg dag for dag, og hadde til slutt noen titalls timer med lek i bølgene å vise til. Det skal dog sies at surfing ikke utelukkende er en fornøyelse; en kjemper en knallhard kamp mot store bølger, og bølgene har en urovekkende evne til å vinne bataljen. De fleste kan nok kjenne seg igjen i følelsen av å bli trukket fra side til side under vann, bare for så å komme til overflaten og bli dratt under av neste bølge. Uansett, vi ble definitivt ingen eksperter på surfing, men kom oss opp på et respektabelt nivå. For den siste tredjedelen av reisefølget ble surfekurset en verre opplevelse. Også Asle kom seg opp på et respektabelt nivå, men smerter i armene skulle sørge for at hans surfetimer begrenset seg til et par bølger per økt. Vi velger å avstå fra å kommentere om disse smertene skyldes Asles lave smerteterskel eller faktiske, fysiske plager, og lar våre lesere ta denne debatten på kammerset.

Når en kommer opp på et visst nivå blir surfinga en ren rutine. Her søker Even nye utfordringer.

Surfing tar seg best ut på video.

Fest og moro er en viktig del av å være ung, og like fullt en viktig del av det å være backpacker. I Australia ble vi introdusert for en ny type alkohol, populært kalt ”goon”. En får 4 liter drikke med 11 % alkohol til 60 norske kroner, og det sørger naturlig nok for ganske fuktige kvelder. Drikken kan best sammenlignes med dårlig vin, og kan bare nytes i forbindelse med drikkeleker. Hvis en ikke blir tvunget til å drikke goon lar en helst være. Suspekt er det også at drikken er merket med påskriften: ”Kan inneholde spor av nøtter, egg og fisk”. Hvordan fisk og egg blir blandet inn denne drikken er en gåte, og det er kanskje like greit at vi ikke vet svaret.

Ikke rart vi kjøpte goon når vodkaen er cirka 520 ganger så dyr.

Evens klesskap var tomt denne kvelden. Resultatet ble likevel bra.

Avslutningsvis tilbrakte vi noen fine dager i Sydney, der to av våre studiekamerater viste oss hva denne millionbyen har å by på. Til tross for byens størrelse har disse gutta universitetet, utesteder, tennisbane og shoppingsenter et lite tennisslag unna. Det føles noe merkelig å være på andre sida av jorda, og plutselig møte kjente nordmenn. Verden er latterlig liten.

Vi kan bekrefte at Øyvind og Hans tar seg like godt ut i virkeligheten som på dette bildet..

Asles melodiske håndtering av racketen bidro til å slå Daniel med ydmykende sifre. Daniel har knapt sagt et ord til sin overmann siden.

Sydneys desidert mest populære turistattraksjon, selv for de som ikke liker opera, måtte selvsagt avlegges et besøk.

Et helt år uten skole ble rett og slett for mye, og i abstinensrus deltok vi i en folksom forelesning på Sydney University of Technology. Dette kan vel trygt kalles alternativ turisme.

Neste, og siste, stopp på reisen er Indonesia, der vi starter i Bali og ser hvor vinden tar oss. Vi har nå kun tre uker igjen, og skal passe på å nyte hvert sekund.

Et helt ålreit sted å surfe.

[iKajakkpadling - et alternativt sjekkested.][/i]

Ferden fortsetter på gjørmete veier nedover Australias østkyst, med aktive og innholdsrike dager. Sko og sokker har blitt et fremmedord, og er med på å forsterke følelsen av frihet.

Maskotene blir med oss videre på tur. Det bør ikke være noen overraskelse at Gards miniatyrfigur er et hode lavere enn resten.

Selv om vi backpackere har ryggsekken til felles er det likevel merkbare kulturforskjeller mellom oss. Uten å bli for generaliserende går det an å si at engelskmenn framstår som et brautende folkeslag. De er åpne og inkluderende, og når de snakker så finner ordene raskeste vei opp fra levra. Når de skal på do finner de også raskeste vei, jenter som gutter, selv om dette innebærer å blottlegge seg i fullt dagslys et par meter unna resten av gruppa. På Fraser Island var vi en herlig miks av briter i beste russealder og en anelse mer innadvente europeere. Kombinert med en pensjonert turguide som gjorde det komplett umulig for oss å forstå når han spøkte eller snakket sant, ble det aldri kjedelig på denne veldige sandøya.

Modellemner? Gi din stemme nedenfor!

Transportmiddelet vårt var en 4-hjulsdreven lekkerbisken, noe som kom godt med siden veiene på Fraser enten består av en blanding av gjørme og leire eller bare ren sand. Å suse bortover det som må være en av verdens lengste strender i det Stillehavet slår inn og vasker hjulene i saltvann er virkelig en unik opplevelse. Å se herligheten ovenfra i et lite småfly der du merker hver eneste lille berøring på stikka, var storslått.

The Xtreme video

Det er ingen tvil om at gruppa som helhet innehar mange ekstreme kvaliteter. Ovenstående video bør være med på å bekrefte dette.

En kan kjøre like fort på stranda på Fraser Island som en kan kjøre ned Okstadbakken.

Etter Fraser gikk turen videre til Noosa. Badende i solskinn ble inntrykket av denne lille surfebyen skrekkelig godt. Ting gikk på mange måter fra bra til bedre idet vi så en koala etter cirka et halvt minutts årvåken vandring i nasjonalparken. En koala er et herlig søtt dyr, hvis eneste forsvarsmekanisme mot rovdyr er å begynne å gråte. Heldigvis gikk ting fredfullt for seg og vi fikk se et nesten timelangt show i koalaklatring, spising, soving og tissing. Stort sett det meste en koala gjør i løpet av en arbeidsdag, altså.

Til de som lurer på hvordan de skal få utnyttet soltida best mulig; start i det små, og effektiviser smøreprosessen.

Så en liten kuriositet: Hvis noen på forhånd var bekymret over hvordan det skulle gå når fire gutter reiser på egen hånd, er det ingen grunn til det. Vi har henholdsvis kun mistet eller ødelagt følgende gjenstander:

- Evens solbriller til 1000 kroner ble kjøpt på Los Angeles Airport, og var spørløst forsvunnet før vi hadde ankommet neste flyplass. I tillegg ble iPod Nanoen som ble kjøpt inn spesielt for denne turen først tråkket på slik at en måtte gjette hvilken sang som ble spilt, og deretter mistet et par dager senere.

- Daniel var litt flinkere, og klarte å beholde sine 1000 kronersbiller i to uker før de ble ødelagt. Han har også kun hatt gleden av å høre musikk i en snau halvtime på hele turen, før mp3-spilleren gikk dunken.

- Asle mister i gjennomsnitt en ting daglig, og den største gjenstanden som er mistet så langt er regnjakka til en verdi av 2000 kroner.

- Gards far kjøpte et par Ray Ban-briller på 80-tallet, og har passet godt på dem siden. Det største feilgrepet han har gjort så langt i år er nok å låne bort disse brillene til Gard, som mistet dem blant korallrevene i Great Barrier Reef etter to dager på reisefot.

Vi hadde forventet at minst ett pass var mistet til nå. Med andre ord, tommelen opp til oss!

Siste kjente bilde tatt av Gard i Australia. 23. april 2011 omtales herved som dag null EG. (etter Gard).

I skrivende stund leves livet i Brisbane. Vi har dessverre tatt farvel med Gard, da han forståelig nok måtte hjem til eksamenslesing. Takk for to fine uker, vi savner deg allerede!

Men vent…det er mer:

Hvorfor ingen ennå har funnet på undervannsboksing er en gåte.

For de profesjonelle er gode armbeskyttelser vel så viktige som gode biljardkøer.

Verdens største termometer og antageligvis verdens største kengeruskulptur. Denne turen blir bare bedre og bedre.

God stemning på vei opp over Fraser Island.

Bloggen vår får stadig nye lesere, og eksponeringen har økt tilsvarende.

Siden sist har vi badet med skilpadder i Great Barrier Reef og besøkt strender vi trodde man bare finner på postkort. Australias østkyst er en del av backpackernes ABC, og nå skjønner vi hvorfor.

Vi har fire uker på å komme oss nedover Australias østkyst, fra Cairns til Sydney. På denne veien har vi så langt funnet noen meget spennende reisemål, men dessverre for Cairns vil dagene vi brukte i denne byen ikke gå inn i selv den dårligste historiebok. Regntunge skyer og et slitent hostel må ta skylden for det, og bare en meget heftig raftingtur klarte å redde noe av Cairns ære.

Opplevelsen tok seg dramatisk opp samtidig som vår kjære Gard møtte oss lenger sør, bare 55 timer etter at flyet hans lettet fra Flesland. Sola viste endelig livstegn igjen, og sydenfølelsen var til å ta og føle på. Feststemte unge mennesker møtes på utestedene på kvelden, og møtes igjen i bakrus på stranda dagen etter. Spesielt Even har gått i front når det kommer til intensiv soling, og begynner nå så vidt å nærme seg (det han selv kaller) et respektabelt nivå.

Det vi kommer til å huske best fra de to første ukene i Australia når vi mimrer fra eldrehjemmet en gang i fremtiden er seilturen til Whitsunday Islands. Disse øyene er lokalisert rundt Great Barrier Reef, noe som gir fantastiske opplevelser både over og under vann. De beste strendene består av 99,9 % hvit sand, og har en omringende natur som vil slå pusten fra alle og enhver. Under havoverflaten finner vi skilpadder, delfiner og et uendelig antall fiskesorter som svømmer rundt korallrevene. I tillegg fant man oss fire svømmende med disse skapningene, både snorklende og dykkende. Selv om vi kanskje ikke så helt komfortable ut seks-sju meter under vann følte vi oss uansett, bokstavelig talt, som fisken i vannet.

Even strekker seg så langt han kan.


Det er historisk sus over skuta vi var på. "Solway Lass" er over 100 år gammel, og har overlevd både første verdenskrig og opptil flere senkinger.

Alle begivenheter man er med på blir preget av personene en har rundt seg. Vi har som sagt Spydebergs egen Gard Havelin med oss i et par uker nå. Den lille bygda har fostret superstjerner som Petter og Henning Solberg, men vi er likevel glad for at det er akkurat denne Spydebergingen vi har med. Som om ikke det var nok endte vi opp med å være en gjeng på åtte skandinaver på seilaset til Whitsunday Islands. Vi hadde elsket denne turen uansett, men det er ingen tvil om at denne gruppa hevet inntrykket ytterlige hakk.

Seks av åtte skandinaver representert i en pyramide som bør være selv den beste cheerleadergruppe verdig.

Turen går nå videre til Fraser Island, verdens største sandøy, og Gard går inn i sin siste uke på reisefot. Vi skal sørge for å gjøre det meste ut av det!

Asle gjør det meste ut av denne ballvekslingen. Spillet som praktiseres heter forøvrig "Ballen", og har spredt seg som en farsott langs østkysten.

Til slutt sender Daniel varme tanker til sin kjære farfar som nå dessverre er gått bort. Hans tanker går også til familie hjemme i Norge, og alle andre som var så heldige å ha et forhold til ham.

Denne ingressen trenger ikke å være lengre enn følgende setning: Vi har hoppet i fallskjerm (og overlevd).

La oss uansett begynne med starten. Uka begynte med roadtrip fra Las Vegas til en by vi hadde hørt bare lovord om; San Francisco. Dette er et sted turistene kommer i hopetall til på grunn av atmosfæren. Stemninga er avslappet og gatene er fylt av grønne planter og trær. Spesielt karakteristisk er det at byen er bygd i en bakke. En trenger ikke å gå mange meterne rett frem før man må begynne heftige klatreetapper. Turistmagneter finnes også her, og de mest kjente er nok Golden Gate Bridge og Alcatraz. Begge ble selvsagt avlagt et besøk, og spesielt Alcatraz var en meget spennende opplevelse. Dette var for noen tiår siden USAs mest beryktede fengsel, der de mest psykotiske fangene ble plassert. Golden Gate Bridge er som navnet tilsier kun en bro, og mister litt av sjarmen etter at en har sett den, og de obligatoriske bildene er tatt. Det er verre å se på en bro hele dagen enn å se på Premier League, for å si det på den måten.

Hvis Cryslers representanter tilfeldigvis leser denne bloggen; vi gir dere fulle rettigheter til å bruke dette bildet i markedsføringsøyemed

Daniel som bilgatebabe: Singel, singlet, sexy.

Obligatorisk bilde foran Golden Gate Bridge 1.

Obligatorisk bilde foran Golden Gate Bridge 2.

To skoler i stein, saks, papir demonstreres foran San Francisco; den tradisjonelle skolen, og den 100 % ukorrekte.

Siste hele dag i USA ble brukt i Six Flags Magic Mountain, en av verdens største fornøyelsesparker. Dette var dagen Asle og Daniel hadde sett fram til i mange måneder, og Even tilsvarende hadde gruet seg til. For en mann som blir kvalm bare av tanken på karusellene som kommer til Trondheim 17. mai lå det i kortene at dette kunne bli litt for mye av det vonde. Dagen ble til tross for alle utfordringer vellykket, og Even kastet ikke inn håndkleet før den aller siste berg- og dalbanen. For Daniel og Asles del fant de tilbake til følelsen av å være små barn igjen. Den eneste forskjellen er at de nå har fått lengre bein, og lett kunne springe fra barna i jakten på de beste plassene i køa.

Steg for Steg

Vi kan røpe at den gode, gamle serien er tilbake på TVNorge i begynnelsen av juni. Da med noen nye fjes.

Tilbake til ingressen, og det sykeste vi har gjort så langt på turen. Ti timer etter ankomst New Zealand var vi nok en gang oppe i luften. Hoppet ble gjort fra et minifly, 12 000 fot over havnivå. Alt ser kunstig ut fra denne høyden. Vinden river i kroppen, og adrenalinet bruser milevis over vanlige nivåer. Det å hoppe fra vingen, og være i fritt fall ned mot bakken i 45 sekunder, er en ekstrem følelse ulikt alt annet vi tidligere har opplevd. Kicket en får gjør det lett å skjønne hvorfor noen blir avhengige av slike ekstremsporter.

Skydivers

Se oss hoppe i det!

Neste stopp er Australia, der vi skal bruke fire uker på å komme oss nedover østkysten. I tillegg gjør Spydbergs store sønn, Gard Gustav Havelin, en gjesteopptreden på to uker. Vi glær oss!

Hei og hopp!

Asle, Daniel og Even

Den siste uka har vi sett NBA-kamp, utforsket Hollywood og tilbrakt ei langhelg i Las Vegas. Bortsett fra noen dager med pøsregn har USA definitivt vist seg fra sin beste side.

Det har kommet oss for øre at noen så på kommentarene om Asle og hans vektøkning til 123 kilo som spøkefulle humorinnslag. Her er bildebeviset på at vektøkningen er meget reell. Slankekuren er allerede påbegynt, og vi håper alle på snarlig bedring.

Fjorårsvinnerne av NBA, LA Lakers, seiler med stø kurs mot sluttspillet, men først måtte topplaget Portland Trail Blazers slås. Besøket av denne kampen var en ren impulshandling, og det innebar at vi dro på kamp med våre gigantiske backpackersekker. Det er slitsomt nok i seg selv å drasse rundt på 80-literssekker, men det skulle bli verre da det viste seg at vaktene foretok grundige sjekker av alt som ble tatt inn på stadion. Alt fra toalettmapper til poser med skittentøy ble åpnet og gjennomsøkt, til stor irritasjon for den voksende køa bak oss. Uansett, vi kom oss omsider inn, og fikk se en høydramatisk kamp. Tungen på vektskåla i en meget jevn affære ble Los Angeles’ store basketyndling, Kobe Bryant. Denne mannen virket å ha ett ekstra gir i forhold til resten av spillerne, og har herved sørget for at vi alle tre har lovet å være trofaste LA Lakers-fans herfra og til evigheten.

De neste dagene tilbrakte vi i Hollywood. Denne bydelen har i bunn og grunn kun én spennende gate, men denne ene gaten står til gjengjeld til 20 i stil. Her føles det helt naturlig når folk med mikrobølgeovner på hodet og jenter i fullt Catwoman-utstyr spaserer forbi en. Stjernene som er inngravert i bakken har nok alle sett bilder av, og store premierer med den beryktede røde løperen foregår ukentlig. Utover å ferdes opp og ned denne gaten utallige ganger er det verdt å trekke fram vårt besøk, som overraskende nok varte i et par timer, på et utested der 99 % av gjestene var reale gangstere. La oss utdype litt; samtlige hadde klær som kunne ha rommet tre vanlige personer, og samtlige danset som om de hadde knasket et melkeglass med Speed. For tre hvite gutter som vanligvis ikke er de mest ihuga danserne var det ingen tvil om at både musikk, intensitet og gangsternivå ga en følelse av å være fullstendig malplassert. Tusen millioner takk for bartipset, resepsjonisten på USA Hostels.

Man vet aldri hvor man møter kjendiser i Hollywood. Her slår vi av en prat med Jack Nicholson, som forteller en av mange groviser.

Spol fram til Las Vegas. Her finner en alt en person som liker gambling og fest kan drømme om. Poker spilles på alle gatehjørner, og ga oss stor underholdning i timevis. Størst underholdning var det antageligvis for Daniel, som gikk 500 dollar i pluss. Vi andre, som gikk i null, har hatt nok med å holde ham på jorda siden. Vi fikk også tid til å se et show med velkjente David Copperfield. Det vil bli vanskelig å la seg imponere av tryllekunstnerne på Norske Talenter igjen, etter å ha sett denne mannen gå gjennom stålplater og forflytte seg fra scenen til midt blant publikum på et par sekunder. Krydre det vi har fortalt så langt med et meget festlig uteliv og en natt på Ceasars Palace, så får en i sum en helg vi kommer til å huske lenge. ”Velkommen til fantastiske Las Vegas”, sier de. De kunne ikke hatt mer rett.

Steg 1: Vinn penger i poker med aggressivt og fryktinngytende spill.

Steg 2: Kjøp sigar, dra frem dollarbunken og vær kakse så lenge pengene rekker.

Steg 3: Våkne dagen derpå og fortvilt erindre at pengene forsvant like fort som de kom.

Vi rakk heldigvis også et besøk til Baker. I denne lille småbyen finnes nemlig verdens største termometer. Ja, du leste riktig. Vi er ennå i tvil om Machu Picchu eller dette synet er turens mest storslåtte.

Vår Chrysler PT Cruiser, som vi leide i Los Angeles og skal beholde til vi reiser fra USA, blir med oss i det vi skal cruise videre til San Francisco. Ciao for denne gang!

Verdens mest spennende hotell er ikke lokalisert i New York eller London, og heter verken Hilton eller Choice. Det er lokalisert dypt inne i Amasonasjungelen, og er unikt i hotellsammenheng på alle måter.

Mens dette innlegget skrives fra hengekøya beveger skapninger vi aldri sett maken til rundt oss. Vi ser flygende pinnedyr, firfirsler i alle regnbuens farger og klatrende aper, for å nevne noe. Fuglene prøver å overgå gresshoppene i lydnivå. Trærne omgir oss på alle kanter, og en kan så vidt skimte toppen på dem cirka 50 meter over bakken. Det finnes til og med flere arter av fugler, dyr og planter her enn det finnes dollar vi har planer om å vinne i Vegas.

Hotellrommet vårt har tre vegger. Hvis vi i tillegg røper at rommet er firkantet, vil den oppmerksomme leser skjønne at dette er færre vegger enn det som ville vært tillatt alle andre steder. En av sidene er nemlig helt åpen, og vender rett ut mot dyrelivet. Myggnettingen over senga redder oss fra å våkne av innbitt kløe og insekter som sengepartnere, men lyden er det ingen isolasjon mot. Det høres ut som om jungelen byr opp til fest hver eneste natt, og at alle levende skapninger er invitert. Støyen til tross, dette er faktisk en ganske behagelig måt e å sovne på.

Mange har kanskje vært bekymret med tanke på Evens skepsis til mat som ikke er laget av hans mor, og ikke minst Daniels utallige allergier mot matingredienser. Evens situasjon kan i grunn ikke kalles et reelt problem. Feighet er et mer treffende ord, og onde tunger mener det virkelig er på tide å vokse opp. Det er en glede å fortelle kritikerne at situasjonen er under kontroll. Hvis grønnsakssuppe er det eneste som serveres må den spises, selv om is med nonstop hadde vært å fortrekke. Når det gjelder Daniel har det gått over all forventning, mye på grunn av maten bodybuildere har lagt for elsk; hermetisk tunfisk. Noen vil kalle dette verdens kjedligste matrett, Daniel inkludert, men det er ingen tvil om at det er en effektiv måte å stoppe sult på. Uansett hvor vi går er et lite dusin bokser med i sekken. I tillegg må det nevnes at vi alle tre har spist to nye matretter for første gang: alpakka og marsvin. Mange dyreelskere vil nok hate oss for sistnevnte. Vel, vi kan heldigvis leve med oss selv likevel.

Oppholdet i Peru nærmer seg slutten. Vi har hatt to fantastiske, men slitsomme uker. Dagene har vært tettpakkede som få, og som en konsekvens av dette blir minnene flere enn hjernen klarer å håndtere. Før vi har fordøyd ett inntrykk kommer to nye.

Daniel fordøyer inntrykk på gulvet i terminal 1.

Lystig lek ved Amazonas' bredder.

Fantastisk gjeng, fantastisk turleder, fantastisk tur.

Peace out. Asle, Daniel og Even.

Siden sist har vi badet og spilt fotball på 4000 meters høyde, og tilbrakt en dag med en lokal peruviansk familie. Likevel hersker det ingen tvil om at synet av Machu Picchu er det mest storslåtte vi har å melde hjem om.

Alle backpackere med respekt for seg selv har sine egne maskoter. Her er henholdsvis Asle, Even og Daniels maskoter representert på Machu Picchu.

En har 50 % av vanlig oksygenopptak på 4000 meters høyde. Det var dermed stor spenning knyttet til det å fly fra havnivå og rett opp til fjellbyen Cusco. Så fort flydørene åpnet seg fikk lufta konsekvenser for en av oss. Asle kunne melde om den vondeste hodepinen han noensinne hadde hatt. For en mann som har 60-70 drikkedøgn i året, og dermed er meget godt kjent med konseptet hodepine og bakrus, bør det si ganske mye. Heldigvis spilte Asles kropp mer og mer på lag med ham etter hvert som timene og dagene gikk, og den berømte høydesyken ble bare et lite komma i historien om Peruoppholdet vårt.

Turens høyeste punkt: 4215 meter over havet. Legg forøvrig merke til høydens effekt på Asles benbygning. Han veier nå 123 kilo, og ser ikke ut til å stoppe der.

Det er vanskelig for oss nordmenn å forestille oss hvordan de mindre moderne samfunnene lever. I vårt hode er et liv uten Playstation 3, Facebook og mobiltelefoner helt utenkelig. For de innfødte på Amantani Island er dette virkeligheten. Maten sankes inn selv fra marka, og elektrisitet er begrenset til en enkelt lyspære i hvert rom. Skal en fra A til B tar en ikke buss, en bruker føttene. Vi fikk tildelt en vertsfamilie som skulle gi oss innblikk i deres hverdag. Det hele startet noe famlende, med tanke på at vi ikke snakker spansk, og de definitivt ikke engelsk. Den første timen var samtalen begrenset til at vi med ujevne mellomrom slo opp spørsmål i vår kjære ordbok, mens de svarte med ”si” eller ”no”. Pinlig stillhet er definitivt det mest dekkende ordet til å beskrive situasjonen. Stemningen forandret seg heldigvis idet vår medbrakte gave, en snurrebasslignende gjenstand, falt i smak hos tenåringen i huset. De neste timene fløy av sted, og dette lærte oss at lek heldigvis er universalt, uavhengig av kultur og samfunn.

Neste stopp: Inka Trail. 45 kilometer, fordelt på fire dager, som kulminerer i synet i et av verdens syv moderne underverker; Machu Picchu. Den samme veien gikk Inka-indianerne da de for et halvt årtusen siden skulle fra Cusco til denne mystiske byen. Veien er to meter på sitt bredeste, og konseptet sikkerhet hadde ikke denne stammen hørt om. En er alltid ett skritt unna å falle 20-30 meter ned når en går Inka Trail. I tillegg har høyden i Peru et så varierende vær at selv Trondheim virker som universets mest forutsigbare plass. Du kan banne på at hvis du tar på deg regnjakka fordi regnet kommer, så lurer sola bak neste bakketopp. Hvis sola endelig har tittet frem, og du tar av deg til shorts så pøsregner det innen du har rukket å telle til tjueni.

Alle hindringer til tross, vi kom oss velberget gjennom Inka Trail. Ved ”Sungate” får turistene først øye på Machu Picchu. Vel, denne morgenen var både tåka og regnet i storhumør. I stedet for å få bivåne vakre ruiner, ble vi møtt av en hvit murvegg.

Til alle som i skadefryd koser seg nå; det ble bedre forhold etter hvert. Tåka forsvant, sola meldte sin ankomst, og Machu Picchu åpenbarte seg. Å beskrive synet som møtte oss med ord er en tilnærmet umulig oppgave. Dette er en av våre mest brukte klisjeer, men man må faktisk se det for å skjønne hvor storslagent det er. Ruinene fikk tre gutter i starten av tjueårene til å innse at historie virkelig kan være kult. Det får være beskrivelse nok.

Til de som ennå ikke har fått nok, her er et knippe blinkskudd:

Signing out for denne gang; Daniel, Asle og Even.

Ei god natts søvn på Europas største hotell, en lengre jakt etter Asles dokumentmappe og 30 grader i Lima. Vi har startet med noen innholdsrike dager på farten.

Hvis det er noe de første dagene på reisefot har bevist, er det at en kommer ikke langt uten å være fleksibel. Tanken var å reise 32 timer i strekk, og være framme I Lima etter noen timers opphold på København- og Madrid flyplass. Høyere makter hadde definitivt andre planer for oss. Da vi ankom Madrid sent på kvelden og så mørkt på over et halvt døgn igjen med reising, kom beskjeden; på grunn av dårlig vær i Lima var flyplassen stengt, og flyet vårt utsatt i 16 timer. Før vi rakk å bekymre oss for hvor vi skulle tilbringe natten, ble vi sendt til det som skulle vise seg å være Europas største hotell. På flyselskapets regning, selvsagt. Alle måltider inkludert og tre enkeltrom like store som en middels stor norsk leilighet bør beskrive hvor godt vi ble behandlet. Å erstatte en tolv timers flytur med gode hotellsenger har aldri føltes mer rett.

Flyet gikk som det skulle dagen etter, og den lange flyturen var ikke noe problem for tre uthvilte karer. Det virket som om livet smilte til oss, men det skulle vise seg at det skulle spytte oss i trynet kort tid etter. Vi har nemlig ei reisemappe alle sammen, med viktige dokumenter som kopier av pass, flybilletter etc. Da vi gikk av taxien rundt midnatt og skulle innrette oss på hotellet i Lima valgte Asle å legge igjen denne mappa i bilen. For å si det slik; å finne en taxi uten å vite navnet på taxiselskapet og navnet på sjåføren i en millionby som Lima er vanskelig jobb. Vi hadde ikke annet valg enn å dra tilbake til flyplassen og forhøre oss med de ansvarlige der. Etter å ha pratet engelsk til utallige peruanere som utelukkende svarte tilbake på spansk møtte vi endelig vår redningsmann; en kortvokst ung mann med så sterke briller at de virket som forstørrelsesglass. Denne mannen har herved hevet ordet ”organisering” til nye høyder, og kunne stolt fortelle oss hvilken taxi mappa lå i et dusin telefonsamtaler senere. En skulle tro at vi lærte av denne hendelsen, men kanskje ikke. Neste taxitur valgte Daniel å legge igjen mobilen sin i bilen, og kun en oppmerksom sjåfør forhindret at regla måtte startes på nytt igjen.

Vel framme i Lima kan vi melde om en by som er preget av årstiden sommer. Vi velger å ikke skrive alt for mye om vår første dag, og lar bildene snakke for seg selv.

Asle utveksler nummer med en lokal skjønnhet. De har allerede planlagt å møtes i Trondheim til høsten

Turen går nå videre til Lake Titicaca. Her skal vi blant annet bo en natt i hus med en lokal stamme, og være mer enn 4000 meter over havets overflate. Vi går med andre ord spennende tider i møte. Før vi logger av velger vi å hilse til alle våre kjente der hjemme. En spesiell hilsen rettes fra Asle, som håper det ble en fin begravelse til hans farmor. Han skulle gjerne ha vært der selv, og har tenkt masse på dere.

Daniel er hyperallergisk mot hvete, gjær, sukker, krydder og egg, for å nevne noe, og planlegger å overleve turen på cashew-nøtter. Even har ikke smakt en ny matrett siden han gikk i førskolen, av den enkle grunn at han kun spiser mat han på forhånd vet er godt. Problemer kan oppstå i det han finner ut at det ikke serveres trønderfår og prim på 4000 meters høyde i Peru, eller at det serveres taco med salat i Indonesia. Mens de andre har flyttet hjem for å spare penger til turen har Asle fortsatt levd glade og bekymringsløse dager i et bokollektiv. De siste månedene før turen trappet han også ned til 30 % -stilling for å gjøre den økonomiske situasjonen så bekymringsfull som den overhodet kan bli.

Oddsene er kanskje mot oss, men da vi sto overfor valget mellom to nye år på skolebenken eller det å sette av ett år til å reise jorda rundt, med alt det innebærer av opplevelser, var valget likevel såre enkelt. Dette er Daniel, Asle og Evens blogg om reisen vi gjennomfører fra 3. mars til 27. mai 2011.